Aktiv dødshjelp

VG melder at Torunn Janbu, president i Den norske legeforening, er redd at syke kan føle et press på seg til å benytte seg av tilbudet om aktiv dødshjelp dersom det blir lovlig.

Vi i DLF er redd for at folk blir tvunget til å leve sin siste tid i uutholdelige smerter selv om de ønsker å dø.

Her har vi en konflikt. Hvem skal få viljen sin den syke eller Torunn Janbu. Hvem har de siste ord i ditt liv deg eller den norske stat? Er ditt liv bare ditt eller skal staten, i Robert Leys ord, være en faderlig venn som passer på deg fra vuggen til graven? Det kan jo hende du kommer til å treffe gale beslutninger gjennom livet så da er det vel best at staten tar beslutningene for deg?

Vi i DLF mener at du har råderetten over ditt eget liv og at du er fullt ut utrustet til å ta treffe beslutninger om ditt liv. Vi er også tilhengere av avtalefrihet. Disse to forholdene sammen innebærer at du kan inngå en avtale om at noen tar ditt liv om du ønsker det.

Vi kan ikke se at synet til legeforeningen har interesse. Dødshjelper bør være en egen utdanning og profesjon slik at medlemmene i legeforeningen ikke blir part i saken. ( I det hele tatt bør man se nærmere på om oppgaver som i dag utføres av leger kan utføres av andre med mindre kvalifikasjoner. )

En mannsalder med sosialdemokrati har utviklet en hel sverm av små Mussolinier som med den største selvfølgelighet argumenterer for å styre og kontrollere sine medborgere ned i den minst intime detalje.