Fagforeningsarbeide og arbeiderne

VG melder at FRP's friere arbeidsmarkedspolitikk fører til at arbeidere strømmer til AP. Dette skyldes hovedsakelig økonomisk og historisk kunnskapsløshet. Fagforeningene har opp gjennom historien gjort lite annet enn skade for arbeiderne.

Opprettholdelse av lønnsnivået i de regelmessige pengekrisene som et sosialistisk bankvesen skaper fører til arbeidsledighet. Samlet etterspørsel etter arbeidskraft synker i krisene og da må lønningene synke med for å opprettholde sysselsettingen. Reallønningene vil allikevel stige under slik forhold fordi prisene blir lavere når alle arbeider og fordi man slipper å holde arbeidsløse i næringen.

Kunstig høyt lønnsnivå i noen sektorer fører også til kunstig lavt nivå i andre sektorer. Dette fordi kunstige høye lønninger i en næring fører til færre ansettelser og flere tvinges over i næringene som fagforeningene ikke kontrollerer og lønningene drives ned. Alle lider også under høye priser fra de næringene som fagforeningene kontrollerer.

Arbeiderenes velstand er avhengig av en eneste ting: Bedriftenes produksjon. Økt produksjon gir direkte gevinst for arbeiderne i den aktuelle bedriften og indirekte gevinst for arbeiderne som får kjøpt produktene billigere. I den grad fagforeningene har motvirket omstilling og nye produksjonsmetoder har de gjort arbeiderne fattigere.

Fagforeningene har heller ikke hatt noen effekt i å bedre arbeidsvilkårene. I de tidligste fabrikker har produksjonen vært lav og kjøpekraften vært liten. Det har derfor ganske enkelt vært mulig å lage en flott fabrikk eller sikre arbeiderne et levebrød av å jobbe 8-16 med sommertid om sommeren. Siden produktiviteten har økt har det vært mulig å sikre et levebrød med kortere arbeidstid og bygge trivelige sikre arbeidsplasser.

DLF ønsker et arbeidsliv med frivillige avtaler mellom alle partene. Det gir arbeiderne de beste vilkår.